Hunden som startet det hele
“Hei. Jeg er Hårek.
I dag tar jeg over stemmen til Non-stop dogwear. For første gang er det en hund som snakker.
Hvorfor meg?
Fordi jeg er den som startet det hele.
Min historie er historien om dette selskapet. Ikke fordi jeg er spesiell, men fordi hver hund fortjener det jeg fikk: muligheten til å bevege seg fritt, til å bli sett, forstått og ustoppelig.
Jeg ble født i 2006. Elverum, Norge. Vi var syv i kullet. Vorstehhunder. Født til å løpe, jakte, trekke.
Men før alt det... lekte jeg.
Jeg jaget luktet i gresset. Stemplet jorden med potene mine. Jeg løp ikke for å vinne, ikke for å trene, men for å føle, for å bevege meg, for å utforske verden. Kroppen min vokste. Sterkere, raskere. Beina strakk seg lengre. Instinktene ble sterkere for hver dag.
Tonje og Kristoffer, menneskene mine, tok meg med på alle slags eventyr. Fotturer, jakt, svømming, hundeshow. Og inn i alt dette, fjell, skoger, byer. Med hver nye opplevelse ble jeg mer nysgjerrig, mer selvsikker.
Men noe fanget alltid oppmerksomheten min. Menneskene kalte den “sele”. Jeg så på mens de andre hundene tok dem på. Først var det stille, spente muskler, de ventet på start. Så kom signalet. Et utbrudd av bevegelse, gledesbjeff som overdøvet vinden, mens mennesket fløy bakpå ski, sykkel, spark eller bare bein.
Dette, visste jeg, var for meg. Dette var mitt kall.
Første gangen jeg hadde på en sele, følte jeg meg elektrisk. Jeg lente meg frem med alt jeg hadde.
Men noe var galt. Jeg følte meg... begrenset.
Det var ikke stegene mine. Ikke slik jeg beveget meg når jeg var helt fri. Pusten var trang. Jeg ga alt, men ble holdt tilbake.
Jeg så på menneskene, håpet de så skuffelsen jeg ikke kunne skjule. Dette var ikke løpet jeg hadde inni meg.
Heldigvis var jeg en mester i å vise hva jeg følte. Ørene, øynene, halsen. hele kroppen min snakket, og Tonje og Kristoffer leste meg som en åpen bok.
De visste at det ikke var jeg som måtte endres. Det var utstyret.
Så de begynte. Sydde. Testet. Justerte. Prøvde igjen og igjen.
Helt til en dag, på vintertreningsleir, puttet de en ny sele på meg. Hodet gjennom. Høyre bein. Venstre bein. Klikket på bungee-festet.
Jeg lente meg fremover.
Og der var det.
Ikke noe press. Ingen blokkering. Ingen pust holdt tilbake. Frihet. Kraft som steg fra bakken og opp.
De kjente det også. Jeg hørte det i stemmene deres, luktet det i luften.
Vi hadde klart det sammen.
Jeg klorte meg inn i snøen. Ventet. Så løp jeg.
Jeg fløy. Som om jeg ikke hadde på meg utstyr i det hele tatt.
Fra den dagen handlet ikke bare om meg. Andre hunder begynte å bruke det. Løpe. Trene. Konkurrere. Utstyr som endelig fulgte bevegelsen, ikke hindret den.
Vi fortsatte å konkurrere. Vi fortsatte å vinne. Men viktigst av alt, vi beveget oss som én. Sterke sammen. Hvert steg, hvert drag, styrket båndet vårt.
På treningsturene løp jeg ofte forbi de andre hundene. Men jeg klarte ikke la være... jeg stoppet stadig for å se bakover. Sjekket Tonje og Kristoffer. Jeg ville bare at vi skulle være sammen. Det var viktig for meg. Men på løpsdagen? Da var jeg fokusert. Jaktet målstreken sammen med dem.
Og når radioen spilte den populære “Grace Kelly”-sangen, kastet jeg hodet bakover og ulte sammen med menneskefamilien min, til de forundrede blikkene fra hundefamilien. Gleden min var for stor til å holde inne.
Jeg er ikke en del av denne verden lenger.
Men jeg er fortsatt overalt i Non-stop dogwear.
I skissene på veggen i hovedkontoret. I maleriet over pulten til Tonje og Kristoffer. I Hårek, hundemannekengen som viser hvordan frihet i bevegelse skal se ut. I utstyret som formes med mål om å gi hver hund den samme opplevelsen. I løftet om å inspirere deg til å være aktiv sammen med hunden din.
Jeg var deres spesielle hund og vil for alltid være den hele Non-stop dogwear-teamet kjenner.
Ikke alle hunder vil konkurrere. Ikke alle hunder vil trekke slede. Det spiller ingen rolle.
Enhver hund har noe inni seg som fortjener å bli sluppet løs.
Jeg var heldig som ble hørt. Som ble forstått. Som hadde mennesker som aldri så mine begrensninger som mine, men som problemer vi kunne løse - sammen.
Jeg var Hårek. Men jeg kunne vært hvilken som helst hund.
Også din hund kunne vært meg.
Så i dag, på den internasjonale hundedagen, gir jeg stemmen min videre til dem.
Slipp løs potensialet ditt.
Unleash your potential"
- Hårek