Finne igjen gnisten – Et drømmeløp med to Cockere

Den norske canicross-utøveren, Andrine Skramstad Uthus, har konkurrert på høyeste nivå innen sporten, helt opp til verdensmesterskapet i Spania i 2023. Men denne sesongen tar hun en forsfriskende vending og vender tilbake til sine sledehundrøtter med et team som overrasker mange ved startstreken: familiens Cocker Spanieler, Ynwa og Alfred.

Langt fra de typiske trekkhundrasene viser disse to små, men bestemte hundene hva som er mulig når lidenskap, tålmodighet og partnerskap møtes.

Den etterlengtede drømmen

Andrine oppdaget canicross for fem år siden sammen med Ynwa, hennes nå syv år gamle Cocker Spaniel. Det som startet som korte treningsøkter, utviklet seg raskt til en dyp kjærlighet for hundekjøring.

«Det er noe helt unikt med å løpe med Ynwa. Ingen forventer at en hund på 10kg skal skrike av glede ved å trekke som en gal, men det er akkurat det Ynwa gjør. Da jeg konkurrerte med henne, drømte jeg alltid om å løpe med et tospann av cockere.»

Den drømmen gikk endelig i opplevelse i år da familiens nye tilskudd, Alfred, fylte to år. Sammen utgjør Ynwa og Alfred duoen som Andrine alltid har ønsket seg.

«Ingenting gir meg mer glede, mestingsfølelse og motivasjon enn å løpe med denne Cocker-duoen.»

En annerledes måte å konkurrere på

Etter flere år med høynivåkonkurranser med sin tyske pointer Vilje, ønsket Andrine å finne igjen det som først fikk henne inn i hundekjøring, denne gangen uten press.

«Å konkurrere med andre raser enn pointer var veldig motiverende for meg. Det fjerner prestasjonspresset og flytter fokuset over på å ha det gøy og få frem hundens fulle potensial. Det er givende å vise at alle raser kan trekke, og at innsatsen du legger inn faktisk gir resultater.»

 

Å starte fra bunnen

«Ingen av de forsto særlig mye om trekking i starten.»

I motsetning til naturlige trekkhunder som huskyer og pointere, har mange hunderaser ikke et medfødt instinkt for å trekke. Men det betyr ikke at de ikke kan skinne i løypa.

«Alfred hadde naturlig driv og lyst til å løpe, men ble lett distrahert, elsket alle vi møtte, og ville tisse hver annen meter. Jeg brukte derfor mye tid på å trene han alene, korte sprintøkter som alltid endte på en positiv måte før han mistet fokus.»

«Med disse to små cockerne må jeg virkelig jobbe for å få frem potensialet deres. Under trening, løp og ved start ser jeg hvor mye glede de har av å trekke, og det viser hva alt arbeidet vårt har ført til.»

Verdien av lagarbeid

«Nå løper de sammen som et superteam.»

For å hjelpe cockerne til å lykkes, koblet Andrine dem sammen med mer erfarne løpspartnere, en metode som bygger både ferdigheter og selvtillit.

«Ynwa pleide å løpe i tospann med en Alaskan Husky. Med Alfred måtte jeg bruke mer tid og trene strukturert for å lære han å trekke. Senere fikk han også løpe bak andre hunder for å bygge ekstra motivasjon. Samtidig som jeg jobbet med trekksikkerheten hans, trente jeg han gradvis til å løpe i tospann med Ynwa. Nå løper de sammen som et superteam.»

På løpsdagen ga dette resultater, spesielt i situasjoner som krevde raske beslutninger.

«Jeg var usikker på om Alfred ville høre på når jeg ga ‘venstre’-kommandoen mens de andre løp rett frem. Da tok erfarne Ynwa ledelsen og første lillebroren sin til venstre.»

Treningsløpets grunnferdigheter

Å trekke er bare én del av helheten. Andrine fokuserte like mye på grunnferdigheter som line-out, passering av andre hunder og mennesker, og retningskommandoer for å bygge vaner som sikrer en smidig første konkurransedag.

«Ynwa hadde allerede god erfaring fra før. Alfred pleide å snu seg under line-out, noe som skapte et skikkelig kaos med nakkelinen. Etter litt trening ble han bedre, men det er fortsatt rom for forbedring. Han måtte også trene en del på å passere folk.»

En drøm oppfylt... og en ny tent

Deres første løp med sparkesykkel gikk bedre enn forventet. Cocker-duoen løp med hjerte, fart og glede:

«Vi hadde mye høyere fart enn jeg forventet på en så tung løype, noe som var en stor bonus. Jeg merker at Alfred har gjort enorme fremskritt i høst, og der er så gøy å se.»

Målet er ikke å jage medaljer, men å jage gleden. Likevel formes en stille drøm.

«Jeg har en liten drøm om å kunne ta dem med til Sverige og konkurrere der, for de har en egen klasse for andre, ikke-typiske trekkhunder. Kanskje jeg tar med Alfred til SOC neste gang. »

Null press. Null forventninger. Bare kjærlighet til stien, og en liten gnist av hva som kan bli.

 

Følg Andrines reise: @andrineuthus